Første dag på arbeid var et faktum og man fikk eget kontor, ja dvs. ikke sånn med en gang da. Man måtte først rydde et gammelt av/edb-lager for skrot og hyller og så kunne man sette inn møbler og få et kontor. Og datamaskin. Og hvilken maskin! En flunkende ny 486 dx2 med 8 MbRam og 15" skjerm. O du himmerike for en forskjell fra Institutt for Informasjonsvitenskap sine Visual 200 terminaler eller ens egen gamle Amstrad. Så var det bare å brette opp skjorten og sette i gang. En grunn til at Nesna Lærerhøgskole hadde funnet ut at den ville ansette en systemansvarlig, var at skolen nå planla å sette opp et datanettverk som skulle knytte samtlige ansatte sammen, ja dvs samtlige ansatte med datamaskin da og det var slett ikke alle.
Her var mye nytt for en stakkars informasjonsviter rett fra universitetet, men heldigvis hadde to informatikk lærere begynt planleggingsarbeidet og den ene av dem som var igjen hjalp meg i det videre arbeidet. Men det som først og fremst var den daglige dont i de første ukene og månedene var å hjelpe de ansatte med små og store problemer med datamaskiner, videospillere, overheads og lysbildefremvisere. Maskinparken, både for studenter og ansatte var en blanding av gamle IBM og Apple maskiner. Takket være tålmodige og overbærende informatikk-lærere lærte jeg meg både Dos og Mac sånn noenlunde, slik at jeg kunne legge an en tenksom mine og fikse de ulike problemene som oppstod.
Noen problemer lot seg ikke fikse, så da var reformatering godt å ty til. Med bevende hjerte skrev man FORMAT C:\S i Dos vinduet og håpet det beste.
Deretter var det å legge inn Dos på nytt og så windows 3.1. Apple var mer lumsk når det gjaldt alvorlige feil. Der var det kun to muligheter, enten å
legge inn systemet på nytt eller å sende maskinen inn til leverandøren. Den gang var det ikke snakk om å bare sette i en CD, nå nei da, man måtte pent gå igjennom en stabel på 6 - 7 disketter.
Ledninger spilte også en aktiv rolle i denne første tiden. Disse ledningene lå som regel under brukerens skrivebord og var tvinnet flere ganger rundt et bordbein eller to. Snart var jeg fullbefaren "smyger" og kunne, i likhet med James Bond, sno meg i de trangeste pasasjer uten å få uorden i hårsveis og klesdrakt.
Videospillere, Tv og lysbildefremvisere hørte også under mitt område, noe som gav meg en del urolige netter da jeg ikke hadde det ringeste peiling på slikt utstyr. Det samme gjaldt de elektriske skrivemaskinene som noen enda satt med. Men de ansatte var ukuelig i sin tro på at en med IT-utdannelse kunne alt om tekniske ting. En dag da jeg stod ved kaffetrakteren på personalrommet kom en liten, gråhåret kvinnelig pedagog bort til meg og lurte på om jeg kunne fikse radiatoren på kontoret hennes. Den suste nemlig sånn. Min høflige medfølelse for damens ubehag og min egen sårede forfengelighet kjempet om å få svare, og kom frem til et kompromiss. Jeg svarte høflig at dette desverre var noe utenfor en Cand.Polits kunnskapsområde
Comments (0)
You don't have permission to comment on this page.