I mai 1993 var min status som følger: -student, gartneriarbeider og arbeidssøkende. To år tidligere kunne jeg lett omtåket konstatere at jeg

hadde kommet meg helskinnet igjennom et hovedfag ved Institutt for Informasjonsvitenskap, UiB, på bare tre semestre. Hurra! tenkte jeg og konstaterte at jobbmarkede var elendig. Jeg tok pedagogisk seminar og søkte jobber overalt, særlig i Nord-Norge der frisk natur lokket. Mens jeg ventet på at noen skulle oppdage mitt talent vekslet jeg mellom å jobbe som dørselger, kontorbasert selger og gartneriarbeider. Det siste var det desidert morsomste. I tillegg begynte jeg på grunnfag i Datalingvistikk, men med lav motivasjon.

Det var følgelig en gledens dag da daværende Nesna Lærerhøgskole den 3.mai informerte meg om at jeg var innstilt som nr.1 i stilling som konsulent med ansvar for AV- og datautstyr. Den 11.mai fikk jeg jobben, takket ja og begynte å forberede meg på turen nordover. Første skritt i den retning var å se i atlaset hvor i all verden Nesna var. Skritt to var å kjøpe et veikart over Nord-Norge, og få bekreftet at det ikke bare var i atlaset at Nesna var en liten flekk.

Så opprant endelig juli måned og jeg satte meg i min trofaste, men svært så nedslitt Subaru kassebil med en tvilsom 1 liters motor. Første stopp var villmarken i vossatraktene der en onkel av meg har hytte. Stoppet kunne blitt permanent hadde det ikke vært for min onkel og mine to fettere, samt diverse andre slektninger, viste seg å ha et eget lag med nødreperasjoner av motorer. Med bevende hjerte og hodet halvveis ut av vinduet for å høre etter merkelige motorlyder fortsatte ferden over diverse fjelloverganger, gjennom ymse tunneler og frem til en øde fjellvei i Lesja. Der stoppet bilen for andre gang. Heldigvis kom der til slutt en bilist med mobiltelefon som kunne varsle et vennepar av meg på Lesja om at jeg stod fast. Ut på kvelden kom min venn og slepte meg flirende ned til svigerforeldrenes gård.

Et par dagers opphold og en ny nødreparasjon senere og jeg var nok en gang på vei mot Nesna. Nå var det slutt på stoppene og med sammenbitt ro kjørte jeg på for å nå det forjettede sted, der ukjent maskineri og ltr. 12 ventet meg. Jeg kom frem i øsende regnvær og følte meg straks hjemme. Vestlendinger og regn er jo ingen ukjent kombinasjon. En vennlig sauebonde med familie tok vel imot både meg og mine to polarhunder og lot meg leie et tilbygg. Livet var deilig. Jeg var klar og fylt av angst og forventning. Bush-piloter og Bush-doktorer i Australia villmark har alltid appellert til meg. Nå var jeg selv en Bush-konsulent, riktignok uten landrover og småfly.

Til gjengjeld var Subaruen  4-hjuls dreven.

__________________________________________________________

Unnskyld, kan du ordne radiatoren Den suser sånn